Review by Tommy Olsson, Klassekampen

Review by Tommy Olsson, Klassekampen

De faktiske fargene
(“The actual colors” review only in Norwegian)

Torild Stray
Blue lights in my veins
Oslo Galleri
Står til 31.mars 2019
Anmeldelse av Tommy Olsson, Klassekampen, 13.03.19
Referansepunktet kan vise seg å ligge i en tekopp.
Helt først, dette relativt nyåpnede galleriet skal ikke forveksles med det svære bygget i Schweigaardsgate som huserer bussterminalen, den kjekke puben Fiasco, og … vel, det er vel det. Nei, dette her er rundt et hjørne i Observatoriegata, og en tanke færre kvadratmetere, uten at det nødvendigvis fremstår som en bakdel. Nå har jeg i det siste bare unntaksvis gått på åpning, og det her var ikke en av dem, men jeg har jo sett bilder som gjør det helt klart at det er stort nok for flere enn man kanskje først tror. Men, selvsagt, hadde jeg vært der hadde jeg ikke fått med meg et fnugg av det som henger på veggen.

Torild Stray’s maleri utmerkes fremst av en viss fleksibilitet; det sklir uten større friksjon inn og ut av opp til flere etablerte tradisjoner, uten at det egentlig lar seg gjøre å nagle det fast til noen av disse. Så er det da også helt klart en egen greie, dette her. Selv om det ville la seg gjøre å kaste ut noen kjente navn som utgjør mer eller mindre åpenbare visuelle slektskap virker det hinsides unødvendig, og muligens kontraproduktivt – de faktiske referansepunktene ligger heller ute i den brummende og surrende hverdagen. Den slitte lyseblåfargen på trikken, det sølvgrå diset som kan legge seg foran det kongelige slott og dempe den lyst neapelgule fasaden, rødbeter i solskinn, grønn te i en svær kopp på et mørkt kjøkken, og en myriade andre nyanser ingen av oss ellers tenker over noe særlig før vi møter de innenfor kunstinstitusjonen. I bunn ligger en teknisk dyktighet av det slaget man bare kan opparbeide seg over tid, og hvis man aksepterer at det svinger fort mellom abstraksjon og skolert gjengivelse – noen ganger innenfor det samme bildet – fornemmer man konsekvensen i motsetningene som er tatt i bruk, helt fra komplementærfargenes dynamikk til spenningen mellom sivilisasjon og urørt natur.

Og så er det den der vektløsheten som oppstår når noen tukler med horisontlinjen og dropper alle vedtatte regler om hvordan varme og kalde nyanser fungerer for øyet. Avstand blir fort et spørsmål om høyde, og skogen er ikke lenger flat. Som i det virkelige liv tar det også her sin tid å fornemme alt det som i tillegg foregår – det skjer jo mye i skogen vi ikke vet om. Det er i det hele tatt mye vi ikke vet noe særlig om. Men, altså, første skritt må være det å lære seg å se hvis man skal komme noen vei. Ikke minst proporsjoner – jeg var helt overbevisst om at bildet på invitasjonen måtte være en monumental affære på flere meter, men så er det altså et sted mellom A4 og A5 i størrelse. Men, altså, den slags er jo relativt, sant?



Leave a Reply