Torild Strays kulltegning av utsikten fra Twin Towers blir neste måned en del av den permanente samlingen i 9/11 Memorial Museum på Ground Zero i New York.
Bare uker etter 9/11-tragedien sto jeg i et galleri i Oslo så tettpakket at det var vanskelig å bevege seg. Målløs betraktet jeg en enorm, dommedagsaktig kulltegning av utsikten fra de tapte Twin Towers. Stemningen i rommet var surrealistisk – perspektivet New York nettopp hadde mistet, var plutselig her.
New York Metamorphosis ble til under Torild Strays Artist-in-Residence-opphold i World Trade Center på slutten av 1990-tallet. Atelieret lå i 91. etasje, men utsikten i verket er fra 85. etasje.
Hva får en norsk kunstner til å ville tegne panoramautsikten fra World Trade Center med kull på kaldpresset papir? Torild Stray sitter på et tog i en stillekupé og vil helst ta intervjuet via Messenger. Jeg krever en mobilsamtale og tvinger henne ut i korridoren, forhører henne om kunstverkets tilblivelse og teknikk, og om hvor lang tid og hvor stort engasjement det har kostet å få kunstverket hjem til New York.
Prosessen. Et rått strippet lokale lyses opp av en ensom lyspære. Raske skritt over hardt betonggulv. En rastløs, dreven hånd, blikket som fanger noe mer. Det bevegelige nordtårnet i «Twin Towers» svaier. Vinden er sterk. Kunstneren kjenner suget i magen. Det skremmer henne. Hun løper opp og ned mellom etasjene i tårnet, maler og skisser, leter etter det rette perspektivet. Kunstneren kjenner bygningene nå – de har blitt til karakterer.
Det er noe med utsikten fra 85. etasje. Høyere opp gjør fugleperspektivet at hun mister kontakten, lenger ned blir det for flatt. Men her i 85. fornemmer hun dragsuget og dybden. Hun aner ikke at valget hun tar vil gjøre henne til et tidsvitne.
Kunstneren løper opp og ned i etasjene i tårnet, maler og skisser, leter etter det rette perspektivet.
Kunstneren spenner ut den nesten fem meter lange rullen med det kaldpressede akvarellpapiret. Rytmisk skisser hun opp det karakteristiske høyhustaggete New York-landskapet. Alt kommer ut på en gang i en pulserende bevegelse – de vertikale og horisontale linjene, de negative rommene, de positive formene. Den urbane bystrukturen manes frem i forlengelse av kroppen. En velbrukt skinnfille trekker lys og uro inn i papiret. Dager eller uker – utsikten under henne fanges gradvis. De enkelte byggene lar seg ikke lenger skille ut. Bylandskapet likner mer og mer et organisk, menneskeskapt fremtidsrovdyr. Det svartner for henne. Er det høyden hun ikke tåler, eller er det det dystopiske som illevarslende oser frem? Det svaier kraftig rundt henne. I manisk sjøsykedøs fortsetter hun å arbeide.
Markedskreftene og kunsten. Jeg spør om hun ble drevet av muligheten til økonomisk vinning i denne personlige skildringen av Twin Towers’ panoramautsikt. Torild Stray kremter, overrasket over hvor godt hun hører spørsmålet mitt gjennom mobilens øreplugger. Vi har flaks siden hun befinner seg på en del av togstrekningen med god dekning.
«Å lage en fem meter lang kulltegning av WTCs utsikt som ukjent kunstner virket aldri som en stor økonomisk suksess.»
Bergensdialekten er tydelig, og stemmen selvsikker og mørk: «Vi kunstnere jobber ikke logisk. Å lage en fem meter lang kulltegning av World Trade Centers utsikt som ukjent kunstner virket aldri som noen stor økonomisk suksess.»
Svaret kommer, kort og konsist. Det var ingen utsikter til økonomisk vinning i bildet fra 85. etasje – før det smalt. Er det ikke nettopp hennes type tolkning av den nå ikkeeksisterende utsikten som er verdifull, kulturelt og samfunnsmessig? Verket oppsto ut fra kunstnerens påtvingende behov for å fortolke og formidle sine omgivelser. Var det en farevarslende forutanelse? Er det ikke dette som gjør at den frie kunsten er så viktig å kjempe for? Verkets fornemmende, terapeutiske, lindrende og dokumenterende betydning for ettertiden kan aldri måles i penger.
Ny verdi. Med terrorangrepet 9/11 fikk New York Metamorphosis en ny kontekst og stor samfunnsnyttig verdi. Det ble utstilt på Galleri 27 i Oslo allerede 2. oktober 2001. Det var et brennhett skup så kort tid etter tårnenes fall. Tilfeldigheter gjorde at jeg selv fikk oppleve vernissasjen i Oslo.
Så kort etter terrorhendelsen var møtet med verket urovekkende aktuelt og gripende. Motivets tyngde fikk rommet til å spinne. De tilstedeværende var andektig og inderlig berørt. Rommet var så fullstappet av nysgjerrige at det var vanskelig å puste. Eller er det bare slik jeg husker det nå? Monumentaliteten i verket var overveldende. Satt opp mot det enorme papirets skjørhet vekket det assosiasjoner til de tilsynelatende mektige og urokkelige tårnenes sårbarhet, vår virkelighets sårbarhet. Det var en påminnelse om at selv de største bygg har svakhetspunkter i sin konstruksjon som kan føre til total kollaps. Det grove uttrykket og den dystre valøren i den gamle kullteknikken virket som et profetisk hint mot den barbariteten som nå hadde gjort sitt gjeninntog i den vestlige velordnede kultursfæren.
Så kort etter terrorhendelsen var møtet med verket urovekkende aktuelt og gripende. Motivets tyngde fikk rommet til å spinne.
Aktuelt tankekors. I det politiske klima i Norge og verden i dag er det ikke tvil om at mange ved makten stiller spørsmål ved om kunsten har en reell samfunnsmessig nytteverdi. Treffsikre nedskjæringer i kunstnerstipender, visnings-
arenaer og produksjonsfond vitner om forvitring av idéen om kunsten som nødvendig. Motviljen mot den frie kunsten øker og er handlekraftig. Det er fristende å legge holdningsillustrerende ord i munnen på dem som vil det frie utrykket til livs:
«Kunstneren er en navlebeskuende, selvopptatt døgenikt som ikke duger, en snylter på velferdsstaten», «Kunsten bør privatfinansieres – det vil få frem de beste. Annen kunst fortjener ikke livets rett.» Dørene og pengestrømmene stenges, mens politikerne smiler fornøyd. Følsomhet møtes med forakt. Med et markedsstyrende blikk ville aldri New York Metamorphosis ha blitt til.
Torild Strays kulltegning av utsikten fra Twin Towers blir nå en del av den permanente samlingen og skal stilles ut i 9/11 Memorial Museum på Ground Zero i New York. Verket overrekkes seremonielt den 5. mars i år.