Av Fredrik Kalstveit (tekst og foto)
En plastduk og en isoporbit ligger i en sølepytt på fortauet i Brooklyn. Torild Stray løfter dem opp.
– Det er jo blitt helt vanlig å plukke opp boss nå.
En forbipasserende newyorkerinne ser det annerledes. Hun himler med øynene ved synet av den søledryppende plastduken. Slår en vid bue rundt Stray, som om bergenskunstneren var en hjemløs plastsamler på heltid.
Stray skviser skrotet ned i et søppelspann. Springer inn i galleriet. Til tross for at den fjordfriske dugnadsånden ikke mottas med takksigelser, føler Stray at hun er i sitt naturlige habitat.
54-åringen har vært en del av kunstscenen i New York siden hun kom hit som ung student i 1990.
UTSTILLINGSÅPNING: Torild Stray har etter mange år i New York opparbeidet seg en følgerskare i kunstmiljøet.
Men det var først etter at hun flyttet hjem til Norge i 2011 at hun opplevde karrierens kanskje største høydepunkt.
I fjor, mens Stray var hjemme i Follesevågen på Askøy, besluttet det nasjonale 11. september-museet i New York å kjøpe den 1.60 meter høye og 5 meter lange kulltegningen hennes av New Yorks skyline.
«New York Metamorphosis», som verket heter, tegnet hun på slutten av 90-tallet fra 85. etasje av det ene tvillingtårnet. Forevigelsen av den tapte utsikten er nå en del av den permanente utstillingen.
Stray medgir at «det åpnet dører» at arbeidet hennes ble innlemmet i en av USAs nasjonale samlinger.
En av dem som nå åpner dørene, er galleristen Michael David. På den ene langveggen inne i galleriet hans i Brooklyn henger syv bilder signert T. Stray.
– Jeg har oppfordret Torild til å arbeide på mindre flater til denne utstillingen. Hun har laget mange store bilder før. Det blir spennende å se hvordan publikum reagerer. Jeg vet det kommer viktige kunstkritikere hit i dag, sier han.
TAPT USKYLD: Kulltegningen viser panoramautsikten fra det som engang var 85. etasje. Bildet ble tegnet fra nordtårnet av World Trade Center i 1998.
Fakta
Torild Stray
- Født i 1964 og har vokst opp i Bergen. I over 20 år bodde hun i Brooklyn, New York. For tiden bor hun med ektemann og barn på Askøy. Atelieret hennes er i Bergen.
- Dennes høsten har Stray gruppeutstillingene Frozen Gestures 2 og Thunderdome i New York.
- Torild Stray er utdannet i Norge, Finland og New York. Hun hatt flere både separat- og gruppeutstillinger i New York og Norge. Hun har mottatt flere stipender, fra blant annet New York Times. Hun har også mottatt Scandinavian Society kulturpris.
- På slutten av 1990-tallet ble Stray invitert til å jobbe i et atelier i nordtårnet av World Trade Center sammen med andre kunstnere gjennom studioprogrammet World Views. Programmet som fant sted i bygget mellom 1997 og 2001 ble holdt av Lower Manhattan Cultural Council.
- «New York Metamorphosis» ble i 2018 innkjøpt av National September 11 Memorial & Museum. Den amerikanske sentralbanken har også kjøpt et oljemaleri Stray har laget av New Yorks skyline.
- I høst lanseres dokumentarfilmen «Return of a View» av Eivind Tolås om Torild Stray og bildet hennes «New York Metamorphosis».
- Torild Stray har også startet tegnegruppen Bergen akt & croquis. I tillegg holder hun en tegneøkt på Vaskeriet bar en gang i måneden.
Stray er allerede i full gang med å gjøre rede for bildene sine til en gruppe med tre norske studenter.
Med fektende armer forteller hun at tre av bildene på veggen er gjengivelser av et pressefoto som sto på trykk i New York Times.
IS-FANGE: Flere av bildene til Stray som denne måneden stilles ut i New York, viser en kvinne tatt til fange av terrorgruppen IS. Stray lot seg inspirere av et fotografi på trykk i New York Times.
Fotoet var av en kvinne sittende i et skur, tatt til fange av terrorgruppen IS. Stray tegnet bildene i et lite stabbur på Østlandet. Hun sier at hun tegnet så lenge på bildet at portrettet ble et selvportrett, at kvinnens traume ble hennes eget.
Ordene flommer ut på norsk og engelsk, en slags bergengelsk ispedd kalfarske jeg-er.
– Jo da, jeg er språkforvirret, sier hun idet hun svinger bortom vinbordet litt seinere.
– Men jeg er enda mer språkforvirret når jeg skriver tekstmeldinger. Det er noe galt med autokorrekturen på telefonen min. Uansett hvilket språk jeg velger, blir det et mess.
Folk tror jeg er dyslektisk. But hey, that’s not the case.
Rundt bildene stimler vernissagegjengere. Hun tror noen av dem har kommet på grunn av «New York Metamorphosis»-bildet. Det er få dager igjen til 11. september, og Stray sier at hun forventer å få høre noen betroelser. Hvor de var, hva de gjorde, hva de tenkte før og etter.
Det er alltid sånn på denne tiden av året.
Hun kommer ikke til å fortelle hele 11. september-historien sin. Det gjør hun aldri. Hun har nemlig en hemmelighet pakket ned inne på atelieret i Bergen.
MINDRE FLATER: Torild Stray har gjort seg bemerket med mange store arbeider. I forbindelse med den siste utstillingen ble hun oppfordret til å arbeide på mindre flater.
Neste morgen sitter Stray med nesen ned i menyen på en italiensk fortausrestaurant i East Village.
– Jeg får lyst på alt, sier hun.
Etter en liten tenkepause ender hun med å bestille et avokadosmørbrød med egg og ansjos.
Hvitvinens etterdønninger har lagt en demper på snakkestrømmen, men Stray på sakte fart er fortsatt en
gjennomsnittlig pratmaker på hurtigspoling.
Hun snakker om konseptkunst og popkunst. Abstraktekspresjonisme. Willem de Kooning, Jackson Pollock og Andy Warhol. Og 1990, året hun kom hit som ung kunststudent.
Maten kommer på bordet. Hun gafler i seg.
NYE UTSIKTER: Stray bor for tiden på Askøy og arbeider i Bergen, men hun besøker fortsatt New York flere ganger i året. Her jobber hun på et bilde i Brooklyn med utsikt over Manhattans skyline.
– Jeg var tiltrukket av New York, sier hun mellom to tygg og banker håndbaken i bordet.
Hånden treffer gaffelen, som står fast i smørbrødet. Gaffelen stuper kråke og sender halvkokt eggeplomme opp på skjorten hennes.
– Men det var ikke én enkelt grunn til at jeg kom akkurat hit, sier hun så snart hun har skrapt vekk det gule fra det blå dongeristoffet.
– Jeg brukte vel en slags elimineringsmetode. Berlin var for hardt. London for konservativt og Paris hadde sett sine bedre dager.
Ifølge Stray var ikke New York særlig livlig den gangen. Økonomisk stagnasjon og dødsfallene etter aidsepidemien lå som en mørk sky over byen.
Det var nabolag man holdt seg unna. Siden streitet byen seg veldig opp. På godt og vondt.
NYE UTSIKTER: Stray bor for tiden på Askøy og arbeider i Bergen, men hun besøker fortsatt New York flere ganger i året. Her jobber hun på et bilde i Brooklyn med utsikt over Manhattans skyline.
– Mye skjedde da Rudy Giuliani ble borgermester. Politiet ble mer synlige i gatene. Han åpnet også for at de store kjedebutikkene kunne etablere seg i byen. Mange gamle familiebutikker forsvant. New York ble tryggere, men mistet også litt av særpreget. Men det fikk et nytt særpreg. Sånn er det alltid med New York.
Billedkunsten hun interesserte seg for, fikk heller ikke særlig oppmerksomhet i New York på starten av 90-tallet. Galleriene var ifølge Stray fylt med «colabokser og romdrakter», men hun fant omsider sin lille kunstenklave.
– Jeg fikk skolestipend av New York Times og søkte meg videre til New York Studio School i 1992. Der var alle lidenskapelig opptatte av billedkunst. Lærerne mente at et bilde kunne forandre verden. Det var inspirerende. Det var der jeg fant
malerspråket mitt. Jeg lærte meg å tegne ting jeg hadde observert på en helt ny måte.
Hun bodde på et loft ved City Hall, men tilbrakte mesteparten av tiden på skolen. På en studentutstilling kom mediemogulen Rupert Murdoch innom.
– Jeg husker han gikk inn i rommet der bildet mitt sto utstilt. Han fanget raskt interessen for det. Så signaliserte han at han ville ha det, og sånn ble det.
Multimilliardærens investering gjorde henne imidlertid ikke rik.
– Nei, det var en fundraiser-utstilling, så jeg satt ikke igjen med mer enn noen par tusen dollar, men det var greit. Jeg lurer på hvor bildet er nå.
LANGT LIV: Før «New York Metamorphosis» endte opp på 11. september-museet, var det utstilt en rekke steder, blant annet på Bergen Kjøtt.
Ute i gaten har en syklist begynt å hytte med neven mot en gul drosjebil. Ukvemsord fyker gjennom luften oppå et sedvanlig newyorksk lydteppe av tut og skrammel.
Stray plukker med seg nettet og sikter seg inn mot en forretning tre kvartaler unna der hun kan kjøpe seg kullstifter. Forteller om årene etter kunstskolen. Småutstillingene og strøjobbene. Debututstillingen på Galleri Bouhlou i Bergen
I 1997 hadde hun gjort seg såpass bemerket som kunstner i New York at et kunstråd inviterte henne til å jobbe i et atelier i nordtårnet av World Trade Center.
Hun var der ett år.
– World Trade Center var både et fantastisk og et forferdelig sted å være. Luftkvaliteten var elendig. Du kunne ikke åpne vinduene. Jeg husker også at det var en sånn summelyd der hele tiden. Mbzzzzz! Og så var det et voldsomt trykk oppover i etasjene. Jeg husker første gangen jeg tok heisen opp. Jeg skulle på visning i atelieret. Trykket var så hardt at en plombe hoppet ut av tannen.
Stray er fremme i forretningen. Roter litt rundt i noen skuffer etter riktige kullstiftene.
NORSKAMERIKANER: Torild Stray er født i Bergen og bor for tiden på Askøy, men har tilbrakt nær halve livet i USA og New York.
– Men så var det jo også fantastisk, da. Jeg husker folk ble veldig imponerte da jeg sa at jeg jobbet i toppen av tvillingtårnet. Helt der i toppen, liksom. Det var også en naturopplevelse å være der oppe. Det var superurbant, men også superorganisk. Tårnene sto aldri stille. Man vugget i vinden og var veldig i elementenet. Hvis det var mye vind, så kjempet heisen seg sakte oppover.
Da hun hadde jobbet der en stund, forsto Torild Stray at hun måtte lage et bilde av utsikten.
Atelieret hennes var i 91. etasje, men det var panoramautsikten i 85. hun endte med å vie nesten hele arbeidsåret til.
– Det var noe spesielt ved utsikten der oppe. Man var ikke høyt over de andre bygningene. Heller ikke tett innpå dem. Distansen var riktig. Etter hvert som jeg sto der i det svaiende tårnet og tegnet, begynte jeg også å se på de andre bygningen som levende.
Resultatet ble en gigantisk kulltegning. I ettertid er den blitt kalt uskyldig og dommedagsaktig, ja, til og med profetisk.
GJENNOM NÅLØYET: Stray har vært representert ved flere utstillinger i New York etter at hun flyttet fra byen.
Noen transaksjoner og undergrunnstturer seinere, er vi fremme ved Ground Zero.
Rundt oss speiler gjenlevende og nyutsprungne skyskraperne seg i hverandre. Aller høyest av dem er One World Trade Center, også kjent som frihetstårnet, som sto ferdig i 2014.
I lysningen av den tettvokste skyskraperjungelen er to kvadratiske fontener. Vann sildrer nedover innerveggene til det som engang var ytterveggene til tvillingtårnene.
– Det er en slags renselse, dette her, sier Stray.
RENSELSE: Kvadratiske vannfontener er oppført på tomten der tvillingtårnene til World Trade Center engang sto.
Året hennes i World Trade Center-atelieret var for lengst over da tårnene falt i 2001. Stray befant seg derfor ikke på Manhattan, men på andre siden av East River. Hun hadde vært hos kjæresten, som nå er ektemannen hennes.
– Jeg var i Williamsburg. Himmelen var knallblå og så skjedde det. Det var et forferdelig syn. Noen puertoricanere kom etter hvert ned til sjøkanten der med en gettoblaster. Vi hørte nyhetssendingen på radioen mens vi så tårnene falle. Jeg gikk frem og tilbake på fortauet og bannet. Jeg var skikkelig forbannet.
– Hvorfor var du forbannet?
– Vi var jo angrepet. Jeg var forbannet på Bush. På meg selv. Jeg kjente at det var i Norge jeg ville være, og jeg var forbannet for at jeg ikke hadde dratt i tide. Jeg trodde jeg aldri ville se Europa igjen.
– Trodde du at det ville bli verdenskrig?
– Jeg vet ikke om jeg tenkte så langt, men jeg tenkte at ingenting ville bli det samme igjen. Det hadde jeg jo rett i. Det er på mange måter et før og etter 11. september.
UTSTILT: Torild Strays verk «New York Metamorphosis» ble i fjor innlemmet i den permanente utstillingen ved 11. september-museet. Her står hun utenfor museumsinngangen.
Hun ble boende i New York i ti år til. Stadig vekk hadde hun et slags bilde som virvlet opp i bevisstheten, der hun sto alene i toppen av tårnet mens betonggulvet under henne raste sammen.
– Jeg har mange ganger tenkt at det kunne vært meg. Jeg var der bare noen år før, og jeg jobbet både seint og tidlig. Jeg har empati med dem som hoppet, sier hun.
Like bortenfor, foran minnemuseet, er køen flere titalls meter lang. Hvis besøkstallet er som det pleier, vil om lag 9000 løse billett og gå ned i utstillingen, der Strays bilde henger.
Hun sier at hun er stolt, men først og fremst takknemlig for at «bildet er hjemme». I årene etter 11. september levde verket et omflakkende liv. En stund oppholdt det seg under sengen til en venninne. Seinere i et skap. Etter hvert reiste bildet rundt på
mange utstillinger, og Stray sier hun fikk flere lukrative tilbud fra kunstsamlere.
– En gang var jeg fristet til å selge, det skal jeg innrømme, men jeg ville hele tiden at det skulle bli tilgjengelig for offentligheten. Jeg syntes bildet tilhørte New York og newyorkerne.
For tiden sluttfører regissør Eivind Tolås arbeidet med dokumentarfilmen om bildet .
– Filmen handler på et vis om når bildet ble mer enn et bilde. Jeg laget det i 1998, men ble meningen skapt da eller etter 11. september?
Neste kveld har hun funnet seg en ny utsikt å forevige. Hun er på taket utenfor atelieret til den norsk-amerikanske kunstneren Kyrre Møgster i Brooklyn.
STRAY ALIVE: Da tvillingtårnene raste sammen trodde Stray at hun hadde sett Europa for siste gang
Møgster sier kunsten til Stray er litt som Stray selv, overalt i alle retninger. Men noe går likevel igjen:
– Hun tar ofte utgangspunkt i dokumentariske biter av verden og destruerer dem i bildene sine. Hun gjør det kjente ukjent. River ned for å bygge opp, men ja, destruksjon er kanskje et nøkkelord.
– Destruksjon ja, gjentar Stray.
Ordet blir hengende i luften.
– Tegnet du noen gang de destruerte tvillingtårnene?
– Jeg hadde ikke tenkt til å fortelle dette …
Sola er på vei ned bak skylinen i vest, og Stray skyggelegger en skyskraper i det døende dagslyset.
– Noen få dager før 11. september, jeg tror det var 5. eller 6., tegnet jeg tvillingtårnene. De var røde på midten. De sto i brann. Jeg kan ikke forklare det, men sånn var det. Jeg har bildet pakket ned. Jeg har bare våget å se på det et par ganger siden.
Hun legger fra seg kullstiftene.
– Det er min 11. september-historie.